Aktuelt

Hurra for våren!

 

Inspirert av den strålende vårsolen, har jeg åpent litt mer enn vanlig kommende helg (24.-28.mai). 

Allerede onsdag 24.mai blir det mulig å spise hos meg, eller ta med seg mat. For å gjøre det litt annerledes enn ellers, åpner jeg kl 18:06, og stenger kl 21:11.

Resten av helgen, dvs torsdag til søndag, kan dere nyte solfylte vårdager på verandaen ved Engersjøen, fra kl 11:57 til 18:06.

Denne søndagen blir det Elgstek med bakte rotgrønnsaker og tyttebærrømme til middag.

Velkommen

 

Våren er i anmarsj

Vår-sola får inspirasjonen til å bruse. Spennende ting ligger foran oss. Både når det gjelder mat, arrangementer, kunst og samarbeid.

I Trysil avsluttes sesongen neste helg, med Trysil-smellen. Her i Engerdal starter sesongen så vidt, nå. Og den morsomste tiden på året er i vente.

Jeg gleder meg.

Følg med!

 

Døden går langrenn 9. del

Dette har skjedd:

Under møtet på Blakk-fjøset fikk Reng vite mer enn han hadde forestilt seg, og han prøver å forstå hvordan det hele egentlig foregikk.

9.del

Elementært, min kjære Watson

Reng slet med å få bitene til å henge sammen.

Hvordan kunne Elena ha holdt alt skjult for ham? Hvordan kom det seg at den avdøde hadde en penn stukket inn i brystet? Og hvorfor, og ikke minst hvordan hadde den avdøde skrevet beskjeden? Hva hadde han ment med det?

Etter møtet på Blakk-fjøset hadde han sittet hele natten og spekulert.

Han hadde følt at han ikke kunne gjøre noe mer med saken. At saken burde vært overlatt til noen andre, nå som han var blitt følelsesmessig involvert. Hvis han bare hadde kommet igjennom til hovedkontoret…

Etter at Reng hadde sovet noen timer ble han vekket av at det banket på døra.

Elena hadde kommet for å gi ham en forklaring på sin rolle i det hele, og beklage at hun ikke hadde sagt mer enn hun gjorde.

Reng hadde hørt på henne. Han ville ikke føle seg trist og ført bak lyset. Han ville gjerne forstå.

«Do må fårstå, kjare. At her i Engerdal så er det ikke mange som bor. Og vi er helt avhengige av å holde sammen. Vi tar vare på hvarandre, og beskitter den som har pråblemer.»

«Det var derfor du visste at det var tomatsaus?»

«Ja.» Hun blunket og nikket. «Jai ante at det var tåmatsaos! Ikke visste!» Hun viftet med pekefingeren.

«Og det var derfor du ikke kunne komme på lørdag?»

«Ja. Det ble litt vanskelig. Jai måtte tenke meg om. Velge.»

«Men hvordan skjedde det da? Hvordan kom det seg at han hadde en penn stukket inn i brystet?»

Elena heiste på skuldrene og ristet på hodet. «Jai vet ikke»

Så knep hun øynene sammen, og fikk et lurt uttrykk i ansiktet.

«Men jai vet at det var dette han dåde av! La oss gjore en tanke-eksperiment!»

De hadde blitt sittende på gulvet, foran ovnen. Fantaserte fram teorier om hva som hadde skjedd. Den ene teorien etter den andre.

Reng hadde hentet litt vin og den herlige parmesan-osten, som var igjen fra lokalmatposen han hadde kjøpt.

Jaggu skulle de feire litt. Saken var jo på mange måter løst, snart var påsken over, og alle var tilbake på jobb i Elverum, og han kunne la noen andre ta seg av resten.

«Så du tror han kanskje hadde pennen i hånden da han bar kjelen med gryta, og var i ferd med å legge den i brystlommen, da han fikk slaget i bakhodet og falt framover? «

«Kanskje?» Hun tok en slurk vin. «Det er molig, hvis pennen kom i en oheldig vinkel.»

«Men hva med meldingen? Hva tror du skjedde der?»

«Hm.. Kanskje han våknet?»

«Ja, det var jo nok tomatsaus under ham. Til å få skrevet beskjeden…»

Reng klødde seg i hodet. «Men hva er meningen? Det er da ikke noe man gjør hvis det ikke betyr noe?»

Elena strakk seg ut på gulvet, la den ene hånden under hodet, og holdt vinglasset med den andre. Så tenkende opp i taket.

«Vet do hva jai tror? Do sa han var irkeskriminell, ikke sant?»

Hun satte seg opp igjen og så på Reng.

«Jai tror det er en slitsom liv. Jai tror han våknet midt på natten, men kjente at han skolle då. Jai tror han ville gi en beskjed får han dåde. Til alle!»

Hun reiste vinglasset opp foran ansiktet.

«Do vet hva den måttå til Anne på landet ar, ikke sant?»

«…Nei…?»

«Ta en paose og kjenn at do lever!»

«Jeg skjønner ikke…?»

«Han så han konne gjårt sin liv mie lettere. Bedre. Han skolle tatt flere paoser, og kjent etter. Livet!» Elenas øyne nesten gnistret.

«Ahh!» Reng forstod. Og han kjente at det var riktig. At det stemte.

«Litt sånn som du og jeg gjør nå?

«Ja» smilte Elena, og nesten hvisket – «akkurat som vi gjår nå!»

 

Epilog

Han våknet av kjølende, myke hender, som la seg oppå hans.

Han følte seg varm. Og tørst.

Tungen hans var klistret fast i ganen.

Han tvang øynene åpne.

Gradvis klarere, så han et ansikt forme seg for øynene hans.

«Heeeiii.»

Et mykt, snilt, lyst ansikt.

Smilende.

«Hvordan har vi det i dag? Så godt å se deg våken.»

Det smilende ansiktet hadde hvite klær.

Strøk ham mykt over hendene.

«Overlegen går runden sin nå, og snart er det din tur. Det skal bli godt for deg å snakke med ham.»

Var han på sykehus? Hadde det vært en ulykke? Hva hadde skjedd?

Så mange spørsmål kjempet om å komme ut av han, men tungen lystret ikke. Apeliknende gryntelyder var det han klarte å prestere.

«Hysj, hysj, hysj. Bare ta det heeelt med ro. Det går bra.»

Det smilende ansiktet hadde reist seg, men klappet ham beroligende på hendene.

«Er du tørst?»

Vannet på svampen vekket liv i munnhulen hans.

Hun vendte seg mot døren. Den lange, lyse hestehalen hoppet fram og tilbake.

Hun snudde seg smilende mot ham igjen.

«Kommer snart.»

Og plutselig var hun borte.

Øynene hans gled igjen.

En kremtelyd fikk ham til å åpne dem igjen.

 

«Sååååååååå, Svein Tore Reng!»

Overlegen så opp fra papirene sine.

Kikket på Reng over brillekanten, ned på papirene sine og tilbake på Reng.

Han la armene i kors over magen.

«Så. Du spiller ikke bowling mer..»

Han…hva?

Hadde han klart det, så hadde han ristet på hodet og heist uforstående på skuldrene.

Men bare det å flytte på øynene forårsaket lyn av smerter.

«….siden du lagrer bowlingkulen din på toppen av et høyskap, på soverommet!?»

Hva snakket han om? Reng var helt forvirret.

«For hver gang du åpnet og lukket skapet, flyttet kulen seg ørlite grann mot kanten. Og så én dag: Bom!»

Overlegen demonstrerte ved å slå seg selv i hodet med en knyttet hånd.

Naboen hadde funnet ham.

Sent på kvelden.

Bagasjelokket på bilen hadde stått åpent hele dagen. Og ytterdøren på huset.

Tv’en hadde også vært på. Ganske høyt. Det var mest derfor naboen hadde gått inn i huset. Overalt var det mørkt, men nyhetskanalen hadde blinket sitt lys over Reng sin venstre hånd, og bakhode, der han hadde blitt liggende i døråpningen til soverommet.

Kulens fall hadde forårsaket et ganske alvorlig kraniebrudd, så de hadde vært nødt til å legge ham i kunstig koma, slik at hjernen kunne få hvile til å reparere seg selv.

Han hadde ligget i koma i ni dager.

Om en ukes tid kunne han dra hjem. Kanskje tidligere – hvis god oppførsel – hadde overlegen smilende sagt. Han kom uansett til å komme hjem i god tid for å snekre paroler til 1.mai toget, hadde han fortsatt, mens han gikk leende ut i korridoren igjen.

Noe skurret.

Noe skurret, som grus på en Lp plate.

Han var sikker på at han hadde vært i Engerdal, minst til 15.april.

Med ni dager i koma, burde det være 24. eller 25.april nå. Ikke engang en uke til 1.mai.

Indre uro.

«Søster? Hvilken dato er det i dag?»

Smilende. Mildt. Nesten hviskende.

« I dag er det 15.april»

Han slengte bagen på senga. Og gikk for å slå på Tv, så han ikke skulle føle seg så alene.

De siste dagene hadde vært harde. Og vonde.

Han hadde luftet plagene sine for sykehus-psykologen. Så ille hadde det vært.

Hun hadde beroliget Reng med at det var ganske vanlig ved denne type skader. Hun hadde hatt flere pasienter med svært livaktige hallusinasjoner.

Det var viktig at han følte på følelsene sine, så klart, men at han ikke gikk helt inn i dem. Ellers kunne han bli svært forvirret i forhold til hva som var virkelig, og hva som ikke var det.

Føle på følelsene sine…

Hadde han noe valg?

Han hadde funnet mobilen under senga. Han koblet den til laderen, og sank ned i Tv- stolen.

Det var følelsen av tomhet, som plaget ham mest. I…hallusinasjonen…hadde han hatt følelsen av mening. Av mål. Av å leve. Mennesker han brydde seg om.

Det pep inn meldinger. Han scrollet nedover til de første uleste, mens han halvhjertet fulgte med på det siste sprellet Donald Trump hadde gjort.

Den første han åpnet var fra siste eks-kone og -bowlingpartner. Hun lurte på om han skulle skrive under på skilsmissepapirene snart. Så var det tre til fra samme eks – om han hadde sluttet å svare på meldinger. Deretter var det en til fra samme -som beklaget, og hadde snakke med legen, og foreslo at han byttet nærmeste pårørende.

Videre var det kolleger som lurte på været på Hvaler.

Den aller siste meldingen fikk han til å sette seg opp i stolen.

Avsenderen var Kommunelegen.

Med skjelvende fingre åpnet han meldingen.

«Vi sees snart» blunkefjes.

Han reiste seg opp av stolen. Betraktet sin egen refleksjon i stuevinduet.

Mobilen i den ene hånda, olabukser, t-skjorte.

Han visste hva han hadde å gjøre.

Han måtte pakke mer varme klær enn sist.

Han så seg selv i speilet på vei ut. Oransje sivilstatuslue, og et forventningsfullt smil.

Hvis han rasket på, rakk han Lammestek og kalvedans-dessert hos Anne på landet.

 

 

 

Døden går langrenn 8. del

Dette har skjedd:

Reng har funnet den avdødes bil, og på den måten den dødes identitet.

Hans følelser for Elena har utviklet seg på overraskende vis.

8.del

Påske-pub

Reng rente med målrettede stav-tak mot Blakk-fjøset.

Det hadde vært en begivenhetsrik kveld der i går. På mange måter.

Han og Elena hadde kommet dit ganske tidlig, og satte seg gjemt, samtidig som de hadde god oversikt over lokalet.

Reng hadde vekslet noen få ord med Blakken og kona, ved inngangen, men de hadde vært travelt opptatt, så de snakket ikke noe om det som hadde skjedd der for en uke siden.

I løpet av noen timer hadde det fylt seg bra opp med folk. Men han så ikke noe til Robert, som skulle peke ut den som hadde betalt mat-regningen til møtet, da Herr Eggbert fremdeles var i live.

Elena og Reng hadde pratet om løst og fast. Hun var så lett å prate med. Og morsom. Reng hadde ledd godt og hjertelig, og følt det nesten som han var der på en fri-kveld.

Da det hadde blitt ganske sent, og Reng var i ferd med å gi opp ventingen, hadde endelig Robert dukket opp.

Kort tid etterpå var Reng klar over hvem som hadde betalt for maten, og følte seg ikke veldig overrasket.

Innskytelse

Reng lente skiene møt fjøsveggen, og lot møtedeltakerne gå ut før han selv gikk inn.

Han var klar over at det hadde vært møte i hytte-foreningen. Før de gikk fra påske-puben hadde Blakken gått med på å møte Reng etter dette, og Reng hadde fulgt magefølelsen som sa at han skulle komme litt tidlig.

Da han kom inn i fjøset sto Blakken og pratet med en mann, som så ut som han var på vei ut.

Reng hadde sett ham før. Både under gudstjenesten og i går kveld, hadde Elena sagt navnet hans, men nå ville Reng hilse ordentlig.

Han presenterte seg selv, og håndhilste på mannen.

«William Hvile. Leder i hytte-foreningen. Nå! Kommer du noe videre med etterforskningen?»

Reng fikk en plutselig innskytelse.

«Nei. Jeg kunne godt trenge litt hjelp!»

Hvile gikk nølende med på å bli igjen. De ventet egentlig på ham, på hytta.

Reng lovte å ikke oppholde ham lenge, og gikk ut for å møte snø-skuteren, som han hørte kjøre opp foran fjøset.

Stille før stormen

Da alle var kommet, satte de seg ved et av bordene i samme rom der mordet hadde blitt begått.

Reng hadde invitert Elena, i tillegg til Arnstein og Ole, slik at de kunne legge hodene i bløt sammen, etterpå.

Han åpnet med å legge fram de fakta han hadde samlet inn – om den avdødes identitet og yrke, om dødsårsaken, om Anne på landets tilknytning – og avsluttet med:

«- som dere skjønner, så trenger jeg deres hjelp med å oppklare denne saken. Og nå har jeg, ganske nylig, fått vite – at det var du, Arnstein, som betalte for maten som ble bestilt til torsdag kveld, for litt over en uke siden. Og at det var her, Blakken, at maten ble levert! Kan dere gi meg noen forklaring på dette?»

Det ble dødsstille rundt bordet. Til og med Elena ble mystisk stille. Kun blikk ble vekslet.

Kortene på bordet

Blakken brøt stillheten.

Og etter det, var det som det rant over for alle, bortsett fra Elena, og Reng fikk ta del i det som hadde hendt.

Han hadde presentert seg som Tor Kjekkstad, fra fylkeskommunen. Han ville ha et møte om nye muligheter for kjøp av snø-skuter løyver, og ønsket et møte med hytte-foreningen for å drøfte om dette var av interesse for dem, og gi dem en innføring i det nye systemet med sky-basert registrering av snø-skuter bruk.

Blakken hadde hjulpet til med organiseringen av møtet – avtalt med Hvile og ordnet med det som trengtes i forhold til internett-tilgang. Men hadde blitt litt overrasket over at Kjekkstad hadde bestilt mat, uten å nevne det for ham.

«Apropos mat. Det ble bestilt til 3 personer. Hvem var den tredje personen?» Reng så dem i øynene, en etter en.

«Det var mai.»

Elena stemme var uvanlig svak.

«Jai sitter også i kommonestiret.»

Hadde Elena visst alt, hele tiden???

«Han levde da jai dro!»

Reng følte seg lurt. Bedratt.

«Jeg trodde jeg drepte ham!»

Hvile var blek og snakket fort og nervøst.

De hadde ryddet etter maten. Kjekkstad og han. Kjekkstad snublet i noe på gulvet, mens han bar kjelen med lammegryta i en hånd. Han falt ned på kne, og grytesausen sprutet utover gulvet.

Hvile hadde løftet stekepanna, som båtpotetene hadde vært i. Den var tung.

I det han hørte kjelen gå i gulvet, skvatt han. Og snudde seg. Fort.

Og traff den knelende Kjekkstad i bakhodet med stekepanna.

Mannen falt forover, og ble liggende livløs.

«Det med pennen……jeg visste ikke…»

Arnstein og Ole hadde sett lys i Blakk-fjøset, og kommet for å ta en kveldskaffe med Blakken. Da de kom inn hadde de sett en forskrekket Hvile, stå over mannen på gulvet.

I det samme hadde Blakken kikket ut gjennom kjøkkendøra. Tilkalt av lydene han hørte i fjøsrommet.

Elena hadde reist tidligere. Hun hadde blitt utkalt, på grunn av en brukket arm.

De hadde prøvd å ringe henne, men fikk ikke svar.

De var rådløse. Hva skulle de gjøre?

Sammen hadde besluttet at de skulle tørke opp sølet rundt mannen. Og rydde bort alle spor. De fikk panikk.

De satte døra på gløtt og dro hvert til sitt

Da Blakken kom tilbake dagen etter, hadde han sett at mannen hadde skrevet en beskjed! Hadde han våknet allikevel? Og fryst i hjel i løpet av natten? Nå var de alle medskyldige til mord!

Blakken hadde fått tak i Elena på telefon. Det var hun som hadde sagt de måtte melde det.

Og resten visste han, jo.

Etterpå ble alle stille. Reng kjente at han trengte noen timer til å fordøye det han hadde fått vite.

Og en lengre prat med Elena.

 

Døden går langrenn 7. del

Dette har skjedd:

En sentral karakter blir skrevet ut av saken, men Reng finner noe viktig, og nett fordamper som knekkspiraler i et kjøleskap.

7.del

Snøstorm

Det dundret på døren.

Hva var det nå? Så tidlig?

Han hadde sittet oppe til langt utpå natten. Studert bildene som Elena hadde sendt ham – skrevet notater, ideer, mulige sammenhenger.

Rengs tankekart

På bildene hadde han sett det tydeligere. De var tatt fra en vinkel hvor lyset hadde fått alle tegnene til å komme tydeligere fram.

Det var faktisk 11:57-18:06 han hadde skrevet. Hva var meningen med det?

I politiarkivet hadde han funnet Kukka Eggbert. Finsk. Død for flere år siden. En sønn – han også død nå, tenkte Reng. Pyntet til fest i et fjøs på Lillerøåsen.

Begge var kjent for politiet. Svindel og identitets-tyveri hadde vært deres levebrød.

Det hadde ikke gjort saken noe lettere. Hva hadde han gjort her oppe?

Til slutt hadde han sittet med flere spørsmål enn svar.

«Kom no! Vi skal på gudstjeneste!»

I kirken?

«Neeeei! Ute! Få på deg skia!»

Arnstein rakte skiene mot ham. Det var visst ingen vei utenom.

De hadde vært der alle sammen – hele hyttegrenda – på gudstjeneste. I snøstormen.

Reng satte seg ned på sitteunderlaget Arnstein hadde gitt ham, og til sin overraskelse dumpet det ned en skikkelse ved siden av ham.

«Nå! Har do fonnet flere lik?»

Elena smilte under de flammende krøllene.

Reng kjente det liksom spredte seg en sildring av glede gjennom hele ham.

Så godt å se henne.

Elena hadde pekt og hviskende fortalt om hvem som var hvem, under hele seremonien.

Etter gudstjenesten gikk de på påske-kafe.

Over en velsmakende kaffe og vaffel delte de ville teorier.

Hver gang Elena lo, kastet hun på de ville krøllene, og Reng kjente den samme sildrende følelsen, som tidligere.

Han hadde spurt hvor hun var fra.

«Drevvsjå»

Ok…

Reng følte seg oppløftet. Han var tilbake i hytta med en avtale om å møte Elena på påske-pub, senere. Nå hadde han noen navn å notere, og sammenhenger å spekulere ut.

Solen tittet så vidt fram, gjennom skydekket.