Aktuelt

Døden går langrenn 6. del

Dette har skjedd:

Reng går på ski, for første gang siden 6. klasse.

Han får høre en forunderlig historie.  Og møter en mistenkt.

6.del

Magefølelse

Reng kjente godt til følelsen av at noe klaffer.

Utallige ganger hadde det skjedd, at han kunne kjenne om opplysninger han hadde fått, eller ting han hadde sett, stemte som deler av en sak eller ikke.

Han elsket tilfeldigheter, som dukket opp, og fylte tomme mellomrom i oppklaringen av en sak. Og denne tilfeldigheten var nettopp av en sånn karakter. Den burde ha utløst en sånn følelse.

Men den hadde fullstendig uteblitt.

Han hadde vanskelig for å forstå at et så merkelig sammentreff, kunne være helt tilfeldig.

Det må sies å være umulig å få til.  Å stikke noen i brystet, og påføre samme vedkommende et slag i bakhodet med – la oss si en skiftenøkkel, samtidig som man sitter fastspent i et flysete halvveis over Atlanteren.

Reng hadde kjent det, i samme øyeblikk som han hadde tatt mannen i hånden. Dette vedkom ikke saken i det hele tatt, og han hadde strøket denne Mark Brandenburg fra listen over mulige mistenkte.

Den avdøde var tydeligvis ikke så snedig, som han hadde trodd.

Reng hadde vært sikker på at det hadde vært en måte å gi en beskjed, slik at bare rette vedkommende skulle forstå den.

Da måtte det være noe annet han ville formidle, tenkte Reng. Noe annet viktig.

Nå satt han med mobilen til den avdøde. Han hadde ladet den, og byttet med sitt eget sim-kort. Kontaktene var vekk, men bildene var der.

Reng festet seg ved spesielt ett. Det var bilde av fronten på en bil, og registreringsnummeret.

Reng hadde gjort det samme selv. Tatt bilde av registreringsnummeret på bilen. Siden det var umulig å huske det når man trengte det.

Han håpet at magefølelsen sendte ham i riktig retning, da han stavet seg nedover mot Gammelsetra.

 

En tråd her og en tråd der…

Få ting kan sammenlikne seg med følelsen av å ha rett. Nå, når han stod ved siden av bilen til den avdøde, savnet han virkelig noen han kunne si «Hva var det jeg sa!» til.

Nå følte han seg helt sikker på at han skulle finne ut hvem den mystiske avdøde var. Og etter det ville det bli en lek å nøste opp hva som hadde skjedd i mannens siste timer.

En vill ide fikk ham til å kjenne etter på toppen av bilens høyre fram-hjul.

Han hadde aldri sett helt meningen med å låse bilen, for så å legge nøkkelen oppå hjulet. Men det slo ikke feil denne gangen heller.

Han hadde håpet å finne en lommebok. Med førerkort eller andre kort, med bilde og navn. Men vognkort var ikke så ille det heller.

Bilen var registrert på en kvinne. Kukka Eggbert.

Det måtte være en spøk….

Han hadde tatt turen ned til Anne på landet igjen. Han trengte internett-tilgang som var pålitelig, og dekning på mobil.

Det var fremdeles umulig å få tak i noen i Elverum, så han hadde ringt Elena i stedet.

Hun skulle møte ham på cafeen senere. I mellomtiden ville han ta en prat med eieren, som endelig var tilbake på jobb.

Hun hadde tatt seg tid til å sitte ned med ham. Villig gitt fra seg alle opplysninger hun hadde. Og nettet, som han tidligere hadde forestilt seg snøre seg sammen rundt henne, så ut til å fordampe som knekkspiraler i et kjøleskap.

Maten hadde blitt betalt. Og utstyret levert tilbake. Dagen etter Reng hadde vært der første gangen.

Det ble betalt i kassen, så hun hadde ingen fakturaadresse. Men hun visste ikke hvem som hadde betalt. Det var Robert som hadde tatt imot. Og han var ikke å treffe før i morgen. På Blakk-fjøset. Reng skulle vel dit?

 «Alle skal dit!» avsluttet hun skråsikkert.

 

 

Døden går langrenn 5. del

Dette har skjedd:

En samtale med kommunelegen punkterer planene om en påskeferie på Hvaler permanent.

Det er nå klart at den avdøde ikke er Ivar Heljesen, og Reng må engasjere seg dypere, for å komme til bunns i mysteriet.

5.del

Rosens vandring

Reng våknet av vindens rusking i veggene.

Kvelden før hadde han gått ut en tur for å lufte hodet.

Det hadde stått et par ski utenfor. Visstnok hørte de med i hytte-leien. Reng hadde ikke hatt planer om å benytte seg av dem, men nå snørte han på seg skoene og spente skiene.

Hadde han i det hele tatt gått på ski, siden 6.klasse?

Helt siden han kom til Lillerøåsen, hadde han lagt merke til en hytte, som skilte seg ut fra de andre.

Ikke hytten i seg selv. Den var ganske lik de andre. Men den hadde en vimpel. Akkurat som hytte-utleieren selv hadde, ved sin hytte.

Tilfeldig?

Eller et tegn fra universet?

Reng hadde tatt sjansen på det siste og satte kursen for hytta i månens klare lys.

Han hadde blitt invitert inn.

Mannen hadde sett dels forundret og dels forskrekket ut, over besøk så sent på kvelden.

Men hadde smilt med hele ansiktet etter at Reng hadde presentert seg.

«Kjell Engen» – Ja, så klart han hadde hørt om Reng. Etterforsker et mord? Det var da helt forferdelig, og utrolig at noe sånt kunne skje her oppe?

Mens Reng satte seg i den anviste stolen, hørte han på mannens historie. Om at han nærmest bodde her oppe, at det som regel var et fredelig sted, men at han ikke var HELT forundret over det som nå hadde skjedd. Fra tid til annen hadde det forløpt svært mystiske ting tidligere også. Han husket spesielt…

Så kom en vanvittig historie, om stoler og en rose, som hadde dukket opp fra ingen steder. Stolene hadde forsvunnet igjen, men rosen hadde flyttet seg fra det ene stedet til det andre, i løpet av flere dager, langs skiløypa han pleide å følge. Han hadde tenkt en del på at det var veldig tilfeldig at det nå hadde materialisert seg en død mann, i dress. Også tilsynelatende fra ingen steder. Det hele var som hentet ut fra en episode av The twilight zone.

Nå da Reng hadde mistet identiteten til den avdøde, og sto praktisk talt uten ledetråder, måtte han si seg enig i det siste.

Men han hadde en følelse av at han ville gå til sengs i kveld, betydelig klokere enn i går, og forhåpentlig mindre forvirret.

Målrettet kledde han på seg, og satte av gårde på ski, ned mot Gammelsetra.

I dag hadde han ikke tid til å vente på skyss.

 

Tilbake på landet

Etter innkjøp av forsyninger på Heggeriset Nærhandel, kjørte Reng inn på parkeringsplassen ved Anne på landet.

Det var mange flere biler her nå, enn han hadde sett ved forrige besøk.

Han måtte slippe besøkende ut, før han selv kunne gå inn via verandadøren.

Etter anbefaling fra den rødhårede jenta i kassa, hadde han valgt en Hvit pizza, før han gikk og satte seg ved et bord.

Mens han ventet på maten hadde han underholdt seg med å lese den speilvendte skriften på glassdøren, der han hadde kommet inn.

I takt med at hjernen tolket og forsto det speilvendte budskapet, kjente han at kjeven sank ned mot brystet.

I det samme kom den rødhårede jenta bort til ham, han vendte seg mot henne, som en gapende idiot, og tok imot lappen hun stakk til ham. «Maten kommer snart» smilte hun.

Han klappet skamfull igjen munnen. På lappen sto det: Det er åpningstidene! G.U.

Spørsmålene hopet seg opp inni Reng, da den samme jenta kom tilbake. Denne gangen med mat.

Etter et par biter av det han innså ga en helt ny mening til begrepet pizza, kom den ene assistenten til Elena inn glassdøren, og ga ham mobilen til den avdøde. Reng signerte på skjema, som han ba om. S.T.Reng.

Han kom til å tenke på uttrykket When it rains, it pours.

Til dessert hadde han kjøpt en deilig påskedessert, og drukket kaffe. Han la merke til at den rødhårede jenta brukte en hvit og oransje kulepenn, til å taste inn på kassen.

«Hvor har du fått den fra?» Han nikket mot kulepennen, mens han stakk kortet inn i betalingsterminalen.

Åh, den? De hadde tusenvis av disse. I hvertfall en hel drøss. Det var et eller annet feil med trykket på dem, visstnok. Ellers hadde det vært meningen at gjestene skulle få dem. Fine penner, ellers. Med touch skjerm tupp. Ville han ha en?

«Ja, takk.»

Så hun hadde haugevis av penner. Som kunne brukes på touch skjerm OG som mordvåpen. Denne Anne på landet….

I tillegg til å ha den avdødes siste beskjed til verden, i speilvendt skrift på inngangsdøren, og en kunde, død og tilsølt av grytesausen hennes?

Nettet snørte seg sammen rundt denne innflytteren, så det ut til.

Noen få opplysninger til, så kunne han konfrontere henne, tenkte Reng.

I det han svingte inn på den ledige plassen, på den nederste parkeringen ved Gammelsetra, la han merke til at Arnstein sto og pratet med en mann, som tydeligvis nettopp hadde pakket ut sakene sine fra bilen. Arnstein vinket, og i det Reng kom bort til dem, stakk den nyankomne fram hånden.

«Hello, I’m Mark Brandenburg! Have you been looking for me?”

 

Døden går langrenn 4. del

Dette har skjedd:

Liket i Blakk-fjøset har blitt fjernet, og Reng tror han har funnet en mistenkt.

Nå venter han bare på bekreftelsen på den dødes identitet, slik at påskeferien endelig kan begynne,

4.del

Ett skritt fram – to tilbake

Han hadde brukt palmesøndag kvelden til å samle den informasjonen han hadde fått tak i.

Han ville være sikker på at han slapp å ha mer med saken å gjøre etter at den ble overlevert til etterforskningsenheten fra Oslo.

Arbeidet med oversikten hadde overbevist ham at han nå var ferdig her oppe, og han hadde startet dagen med å pakke tingene sine.

Han hadde igjen prøvd å nå hovedkontoret på telefon, gjentatte ganger. Uten hell.

Det var bedre dekning i denne hytta, men det så ikke ut til at det hjalp på akkurat dette problemet.

Han så over listen sin – han hadde ikke glemt noe; Den drepte, identiteten, mistenkelig oppførsel, matbestillingen til møtet og Mark Brandenburg.

Mark Brandenburg, ja.

Han hadde spurt Arnstein om det var noe kjent navn for ham, men han hadde sett ut som et spørsmålstegn.

God skuespiller, kanskje?

Fordypet i tanker, skvatt han himmelhøyt da mobilen ringte.

Kommunelegen.

Ah, endelig!

«Nai!»

«Ja…eh..hei?» svarte Reng

«Do tar feil!»

Hva snakket hun om?

«Det ar IKKE Heljesen!»

Reng satte seg. Og sank tilbake i stolen. Stirret vantro ut i luften. Han følte seg nummen i hele kroppen.

Hun hadde akkurat avsluttet undersøkelsen av liket. Det var vanskelig å si, men sannsynligvis døde han på onsdag. Muligens torsdag.

Han hadde et iøynefallende arr i pannen. De hadde ikke lagt merke til det, fordi den siden av ansiktet lå ned mot gulvet.

OG han hadde «tomatsaos over hele sai!»

Men det var ikke slaget i bakhodet som hadde drept ham!

Inn i brystet hans hadde det stått en kulepenn!

En oransje og hvit penn.

Med logo!

Hvem logoen tilhører?

Anne på landet cafe og galleri!

«ta en paose å kjenn at do lever….»

Hvilken ironi.

«Og jeg har hans mobil!»

Mobilen hadde ligget i lomma på buksene.

Hun skulle sende noen for å levere den hos Anne på landet.

Passende tidspunkt for å ta en prat til, når han skulle hente den.

Det kunne se ut som hun hadde mer med saken enn først antatt.

«Takk skal du ha, Elena.»

Reng sukket.

Han innså at han var kommet for å bli.

Han skulle ikke til Hvaler i påskeferien!

Nå måtte han virkelig starte jobben med å gjøre seg kjent. Det var tydelig for ham at det var flere som visste mer enn de sa.

Et eller annet sted her oppe befant det seg en morder.

Og har man gjort det én gang……

 

Døden går langrenn, 3. del

Dette har skjedd:

Politietterforsker Reng Står allerede litt i stampe med etterforskningen, mens han venter på kommunelegen.

Gårsdagen hadde gått med på å lade mobilen og bytte hytte.

Men han fikk allikevel noen nye ideer, han vil utforske.

3.del 

Kommunelegen

Han våknet av at det dundret på døren.

«Ja! Vent litt»

Hutrende dro han på seg bukser og en tykk genser over klærne han hadde sovet i.

En dusj var på tide snart, kjente han.

Elena, de to assistentene hennes, Blakken og Ole sto allerede utenfor Blakk-fjøset, da Reng og Arnstein kom kjørende.

 

Helt siden han hadde stått opp, hadde Reng tenkt på om han kunne dele teorien om den dødes identitet med Elena.

Han følte seg helt sprekkeferdig etter å dele det med noen.

Aller helst hele verden.

Han lot Elena lede an, inn i fjøset. Han ble stående rett innenfor døren.

Elena gikk rett bort til den døde. Bøyde seg ned, og gransket kroppen fra hode til fot.

 

«Har do tatt bilder?»

Litt oppgitt over seg selv, måtte Reng innrømme at han ikke engang hadde tenkt tanken.

Var han kommet helt ut av trening?

Elena dro fram mobilen fra lommen på den røde varmedressen.

«Jai sender til deg! Ikke sant?»

Reng følte seg som en idiot.

«Jeg har hatt litt strøm problemer» unnskyldte han seg, og viftet med mobilen.

Det hjalp ikke nevneverdig.

«Hm?»

Elena puttet mobilen tilbake i lommen og satte en pekefinger for munnen.

«Rart!»

Hun satte seg på huk ved den døde.

Det virket som hun gransket noe på gulvet inngående.

Skiftet vekten fra det ene benet til det andre. Lente hodet først mot høyre. Så mot venstre.

«Aha!»

Hadde hun funnet noe?

Reng gikk nærmere.

Forbløffet så han Elena skrape av noe av den dødes siste beskjed til verden, med pekefingeren.

Hun reiste seg brått, og snudde seg mot ham. Pekefingeren i været.

«Dette ar ikke blod!»

Hva? Men….

«Dette ar tomatsaos!»

«Mmmmm! Smaker godt!»

Reng trodde ikke sine egne øyne.

Han følte nesten at det svimlet for ham, da han så Elena puttet fingeren i munnen.

Hun knep øynene sammen.

Viftet med pekefingeren, som det fremdeles var litt tomatsaus på.

«Jai blir ikke fårondret» sa hun. Med vekt på hvert ord.

«- om Anne på landet har noe med dette å gjore!»

«Ok! Pakk ham sammen!»

Elena ga ordren, mens hun fulgte Reng ut.

Han hadde dratt henne til side. Kunne de ta en prat under fire øyne?

Ute sto fremdeles Arnstein og Blakken.

«Hva skjer?»

«De pakker ham. Du kan vaske bort….tomatsausen»

Blakken- som hadde gått sist inn – liksom frøs i bevegelsen. En brøkdel av et sekund. Da han hadde sagt tomatsaus.

Syntes Reng.

Snodig.

Han vendte seg mot Elena.

«Du er bundet av taushetsløfte? Ikke sant?»

Så hadde han fortalt henne alt.

«Aha. Så do tror kanskje de har drept Heljesen, for på den måte å få lov til å skite olv?»

Ha, ha, nei. Han var enig i at det virket litt lite troverdig, nå da han fikk sagt det høyt. Men hun var vel enig i at det var Heljesen som lå der inne?

«Mmm… Jo.» Hun nikket

«Han ligner.»

«Og med den dress?» Hun rynket nesen.

 

Anne på landet

Sist han hadde kjørt turen mellom Gammelsetra og Lillerøåsen hadde det vært mørkt, så han kjente seg ikke igjen et eneste sted, på vei nedover.

Før de hadde reist, hadde Reng ønsket å si fra til Arnstein og Ole – som så samvittighetsfullt sørget for at han kom seg fra det ene stedet til det andre – at han skulle dra.

Idet han kom inn i fjøset, hørte han den siste delen av glidelåsen på posen bli dratt igjen.

Reng grøsset.

«Jeg blir med nedover. Ringes? -Hvor er Blakken?»

Blakken hadde gått inn på kjøkkenet. Reng dyttet opp døren akkurat i tide til å høre: «je vett itte! Je vett itte!»

Blakken snakket i mobilen. Gned seg i pannen og opp i håret. Han så sliten ut. Og fortvilet?

Da han så Reng fikk han et uttrykk, som om han var grepet på fersk gjerning.

«Je må gå. Ha det» Han byttet brått ut uttrykket med et prøvende smil.

«Alt i orden? Jeg drar nedover. Du kan gjøre det du skal. Beklager ventingen.»

Gjennom årenes løp hadde Reng fått øvelse i å late som ingenting. Dels fordi hans mistanker ikke alltid stemte med virkeligheten, og dels for at de mistenkte skulle føle seg trygg.

Han hadde en følelse av at denne egenskapen skulle komme til god nytte her oppe.

Annethvert ord druknet i motvinden, men han hadde forstått at hun beklaget ventingen i går.

«De levende må komme får de dåde, ikke sant?»

De røde krøllene hadde stått bak hodet hennes, som ild.

De satt på skuter-kjelken. På hver sin side av liket.

Hun ville gjerne være til hjelp, hvis hun kunne. «Bare ring!»

Da de hadde stoppet ved Gammelsetra, viftet hun ham av gårde da han ville hjelpe med å flytte liket inn i ambulansen.

«Det virker litt onådvendig, ha?»

Elena smilte skjevt og vinket, da han gikk mot bilen sin.

Han ble slått av forundring, etter å ha gått opp trappen og åpnet døren.

Dette hadde han ikke ventet å finne her! Så mye forskjellig å se på! Her kunne han godt ha brukt en time eller to.

Og det luktet helt utrolig godt!

I det store rommet så han en mann ved et bord- helt oppslukt i mobilen sin.

Reng gikk inn.

Da han var kommet fram til det som tydeligvis var disken, dukket det opp et ansikt over saloon-døren, som skilte kjøkkenet fra serverings-salen.

«Hei» Smil. «Vi åpner ikke før klokken e..»

«Jeg skulle bare ha pratet med eieren. Er det deg?»

Han avbrøt henne.

Hun så svett ut. Enten veldig nervøs, eller…

Hun tørket overleppen og smilte.

«Unnskyld. Blir så varm når jeg baker. Ja, det er meg»

Hun kom ut gjennom dørene, og satte fra seg en stor beholder full av duftende nybakt brød.

«Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Da han presenterte seg, så mannen med mobilen opp, men sa ingenting.

«Leverte du mat oppe på Lillerøåsen tidligere i uka?»

«Hmm.. Neeei?»

«Joda! Det var jeg som ordnet det, husker du!»

En stemme fra kjøkkenet.

Ansiktet til en ung mann kom til syne over saloon-dørene.

«Åja! Stemmer. Det var vel derfor jeg ikke husket det. Vi leverte Fransk lammegryte. Kjempegodt. Har det samme til søndagsmiddag i dag.» hun pekte opp mot tavla.

Bestillingen var blitt gjort på tirsdag, og skulle leveres torsdag.

«Det var til et eller annet møte, tror jeg? Husker du hva det var, Robert?» Hun ropte inn mot kjøkkenet.

Han visste ikke. Husket bare at en fyr i dress hadde tatt imot.

Det måtte ha vært Heljesen.

Fakturaopplysninger?

Nei. Avtalen var at det skulle leveres sammen med utstyret de hadde fått låne. Når de skulle nedover igjen. Det var vel kanskje i dag, det da?

Hm… Antakelig ikke.

Reng kjøpte med seg et brød og en lokalmat-kurv. Den så spennende ut.

«Og forresten. Dusj. Er det noen mulighet i nærheten?»

Anne hadde tilbudt ham å få låne dusjen i deres private hjem.

Etterpå ble han sittende i bilen og tenke.

Selv om beskjeden var skrevet med tomatsaus, så måtte den da bety noe?

Han husket plutselig å benytte anledningen til å søke på Gule sider.

«Ditt nummersøk ga dessverre ingen treff.»

Så fikk han en annen idé!

Søket på Google hadde gjort ham full av energisk pågangsmot, og han satte kursen for Gammelsetra.

Endelig hadde han tak i noe, som kunne lede ham videre.

Etter å ha ventet en stund, skrenset Arnsteins skuter opp foran ham.

«Flott at du kunne hente meg! –

Si meg….Mark Brandenburg…..sier det navnet deg noe?»

 

 

Døden går langrenn, 2. del

Vil du lese forrige episode igjen, kan du finne den helt i bunnen på siden.

Dette har skjedd:

Politietterforsker Svein Tore Reng har blitt beordret tilbake fra ferie for å etterforske et mord, som har funnet sted i Engerdal.

Den drepte har etterlatt seg en beskjed i blod, på gulvet, og Reng har en sterk anelse om hvem den drepte kan være.

2.del 

Elena

«Nei. Her er det nok ingen rettsmedisiner. Det nærmeste må full varra kommunelegen da, tenkjer je. Vent et øblekk så ska  je gji dæ nommeret!»

Nei, det var vel ikke annet å vente.

Han hadde funnet mobil-dekning oppe ved Rønningen-fjøset, etter tips fra Arnstein, som hadde vært innom med forsyninger og telefon-nummer.

Det hadde smakt herlig med en kaffe og frokost i morgensolen. Det var jammen sant slik det står på sivilstatus-lua: Alt smaker bedre ute!

Og han hadde fått en god del informasjon. Arnstein lot seg ikke be to ganger om å fortelle litt fra livet og om «følk» i Lillerøåsen.

Reng forsøkte igjen å komme igjennom til hovedkontoret i Elverum, men det var helt umulig. Han kom rett på svareren.

Han tastet inn nummeret til kommunelege, og fikk svar umiddelbart.

«Et åjebliik!»

Han ventet to, kanskje tre minutter før det igjen var lyd i den andre enden.

«Jaa?»

Etter en litt forvirrende samtale, usikker på hva de hadde blitt enige om, stirret Reng på mobilen. Den hadde gått i svart, etter den karakteristiske lyden av nå-går-batteriet-tomt-for-strøm.

I dag kunne hun ikke komme, for hun hadde en pasient hun måtte se til. I morgen, søndag, kunne hun komme, men det måtte bli tidlig. Skyss opp til setra skulle hun ordne selv.

Reng hadde insistert på at hun skulle komme opp i dag.

I sitt indre øynet han et håp om å få bekreftet den myrdedes identitet, som Heljesen. I tilfelle ville saken trolig bli overtatt av en mer kyndig og erfaren etterforskningsenhet, og han kunne igjen vende frontlyktene på bilen sydover.

Hun hadde lyttet tålmodig på hans innstendige krav.

«Mhhm»

Og så – «Adjå!»

Hva betydde det?? Ville hun føye seg etter hans ønsker, eller kom hun ikke før i morgen?

Uansett måtte han få liv i mobilen igjen.

Han myste oppover den blanke, harde skaren, mot steinen nord-øst for Rønningen-fjøset. Staket ut kursen i sitt indre.

Der oppe ville han ha god utsikt utover hele hyttegrenda.

Etter et par prøvende skritt, vokste selvsikkerheten. Skaren var hard som bein!

Bortsett fra at grunnen forsvant under bena hans ved hver forbannet einerbusk, og han sank ned i snø og busk til skrittet.

Han skulle absolutt tatt på votter.

Våt av svette, og forbannet som en ilder, nådde han omsider steinen, stablet seg på beina, og myste utover hyttegrenda.

Energisk veiving med armer, fanget oppmerksomheten hans. Og løping frem og tilbake.

Et skrik ristet ham dypt inni sjelen.

Flere skrik.

 

Naboer

Reng løp nedover skråningen. Mot skrikene.

Skjønt; løp… Terrenget var ikke stort bedre på denne siden av steinen.

Annethvert skritt ende med kaving og kamp mot einerbusker.

Noen der nede skygget for øynene og så i hans retning. Pekte mot ham og sa noe til de andre. Det var fem mennesker.

En annen kastet seg på en snø-skuter, startet den, og forsvant nordover.

Einerbuskenes konspirasjon mot Reng hadde virkelig båret frukter, for nå kom han ikke av flekken.

En skuter seilet opp på siden av ham.

«Treng du hjælp?»

Ole Hermansen.

Flirende.

En hånd på skuter-styret og en knøttliten sneip hengende fra underleppa. Ingen hjelm.

«Du får hive deg bakpå!»

Reng forklarte hvordan han hadde havnet i sin hjelpeløse situasjon. Han var visst ikke den første.

Hadde han hørt skrik??

Ole Hermansen kastet fra seg sneipen, som nå ikke var mer enn en glo.

Åja!

Etter mordet hadde kona nektet unga å bevege seg utenfor gårdsplassen, og de fordrev tiden med å plage hverandre. Det var nok det han, og resten av hyttegrenda, hadde hørt.

Lade mobilen?

Så klart!

Kom igjen, nå!

De skrenset opp, foran de andre han hadde sett tidligere.

Ole slo ut med hånden;

«Kona….»

«Vanja Skøyen Hermansen»

«- Og unga….»

«Maja»

«Arild»

«Fredrik»

«- Og hurtiglader!»

Vanja helte presskanne-kaffe i en vakker, mønstret kopp, og rakte til ham.

Var hun av indisk opprinnelse?

Det så virkelig ut til å være et fargerikt fellesskap her oppe, tenkte Reng og smilte inni seg.

De dyp-brune øynene hennes glitret til ham, i det hun bøyde seg ned over sin egen kopp med te.

«Har du funnet deg til rette her oppe, Reng?»

Reng ville ikke være til bry. Ikke hadde han tid heller. Hvaler ropte på ham, i det fjerne.

Men en kopp kaffe måtte han da….

Døren fløy opp.

«Etter vart det tå na stekepa.. Men! Der er du jo!»

Arnstein satte øynene i Reng.

Så han litt skremt ut? Stresset?

«Blakken ser etter deg!»

Reng reiste seg sakte. I sidesynet så han Arnsteins blikk mot Ole. Et blikk som sa: Vi må snakkes! Etterpå!

Ole nikket umerkelig.

Vanja hadde reist seg. Støttet seg til bordet, og så hardt på sin mann med sammenknepne lepper.

«Vel, da…Takk for kaffen! Får jeg skyss opp?»

Reng koblet mobilen fra hurtigladeren. 23% fikk holde til neste mulighet.

«Nei, ta den med! Du kan låne den! Seriøst!»

Han takket. Fraser ble utvekslet og idet døren gikk igjen bak ham og Arnstein, fanget ørene hans opp en hvisking innenfra, som kom ut altfor høyt.

«Ole! Dette liker jeg ikke!»

 

Melding fra det hinsidige

De hadde knapt kommet innenfor døren til Blakk-fjøset da mobilen hans ringte.

Kommunelegen stod det på displayet.

«Dette ar Elena. Ingen får lov å flitte på liket!»

Så det var Elena hun het.

«Og do må ta hans temperator!»

«….du mener i…….»

«Ja! – I året!»

Reng pustet lettet ut.

Han hatet å håndtere døde mennesker. Han kikket bort på liket, og deretter mot vesken med utstyret.

Flaks at han hadde latt den bli igjen her, i går.

Han avsluttet samtalen, og la mobilen i jakkelommen, samtidig som han bøyde seg ned mot liket.

Den beskjeden….

Han tok raskt mobilen opp igjen. Regnet ut regnestykket.

Minus 649….

Det ga ingen mening.

Kanskje det var et telefonnummer? Han løftet telefonen søkende mot taket, i forskjellige retninger.

Nei. Ingen dekning her inne. Han måtte huske å sjekke det senere.

 

Han hadde gransket liket mer inngående, nå som det var blitt lyst.

Det så ut til at bakhodet hans var blitt utsatt for et ublidt møte, med en stump gjenstand.

Kunne det være en lysestake? Kanskje et blyrør? Eller skjeftet på en pistol? Hva med en litt stor skiftenøkkel?

Tau, eller dolk, slo han fra seg før han hadde tenkt tanken.

Han så seg om i lokalet.

Ingen lysestaker.

Søket gjennom likets tilgjengelige lommer, hadde ikke avslørt mye.

Før han gikk ut til Arnstein og Blakken, kikket han på skriften på gulvet en siste gang.

Årstall, kanskje?

Men hvorfor?

«Tore ringte. Han og unga kommer i morra»

Ok… Da måtte han få seg et annet sted å bo.

«Men Øystein Riseng har no hytter han leier ut»

Hytta var litt mindre enn den han hadde hatt, men helt greit til hans bruk.

Og hvis han hadde vært opptatt av det – veldig koselig.

Mørket hadde allerede begynt å legge seg over Lillerøåsen.

Det hadde tatt mange timer å bytte hytte.

Han kjente et ubehag ved at han ikke hadde kommet lengre i etterforskningen, og at liket fremdeles lå på åstedet.

Regnestykket hadde han heller ikke kommet noe videre med.

For ikke å snakke om motiv!

Han hadde mye å tenke på til i morgen.

Hadde han bare hatt noen å snakke med om alt dette.

Han følte seg usigelig alene.

Da søvnen endelig nådde ham, var det som han svevde i et stort lyst rom.

Mumlende stemmer rundt ham.

Avløst av en befriende følelse av å synke ned i et sort hav.

Bare mørke.

Og ingenting.