Døden går langrenn, 1. del

Enhver likhet med faktiske personer, døde eller levende, og/eller steder/bedrifter o.l. er helt tilfeldig og fullstendig utilsiktet.

Prolog

Han ble stående med mobilen mot øret lenge etter at samtalen var over.

Den milde brisen rusket ham lett i det kortklipte håret, og solen brant i kinnet, idet hans egen forvridde refleksjon skulte misfornøyd mot ham, fra bilens blanke overflate.

T-skjorte, olabukse og seiler-sko.

Bagasjelokket sto fremdeles åpent, etter at han hadde lempet inn utstyr og klær nok til å holde ham i ånde og presentabel de neste 11 dagene.

Endelig påskeferie! Akk, frihet. Hvaler- here I come!!!

Sakte senket han armen som holdt mobilen, åpnet førerdøren og la mobilen i midtkonsollen. Han visste hva han hadde å gjøre.

Han måtte i hvert fall ha noen andre sko.

 

1.del

Beordring

Politietterforsker Svein Tore Reng, ny-innflytter til Elverum, kastet bagen inn i bagasjerommet, sammen med utstyret han hadde pakket tidligere. Han orket ikke gjøre noe med det nå.

Skuffelsen var for stor. Og dessuten hastet det visst, ifølge vakthavende som hadde fått i oppgave å beordre ham tilbake fra ferie.

“Det er ingen andre som kan ta det! Alle andre har prioriterte oppgaver, eller sitter på fly!”

Han forbannet seg selv for å ha valgt å feriere i Norge.

Ikke forsto han hvorfor det kunne haste sånn heller. Den døde skulle vel ingen steder?

Men en ordre var en ordre!

Han var da vant til det fra Oslo. Som han så snedig hadde kommet seg bort fra. Trodde han.

Planen med å søke overflytting til Elverum fra Oslo, var å unngå slike situasjoner, som han var i nå. I stedet for å etterforske drap og lemlestelser hadde han ønsket å etterforske trafikk-kriminalitet, innbrudd eller …ja, kort sagt; noe mildere.

Han var 52. Sliten av vold og vinter. Og av planer som falt i grus, slik de hadde hatt det med i det siste. I det siste ti-året.

Reng sukket og lukket bagasjelokket, for så å åpne det igjen.

Lue og votter måtte med.

Fra øst krøp et tynt skydekke nesten umerkelig over den klare, blå himmelen.

 

Valgets kval

I det han svingte inn på riksvei 25, nordover, fikk han et glimt av noe grønt i bakspeilet.

Han hadde stått og vurdert lenge.

Gift, skilt, gift, og skilt igjen. Var han klar for noe nytt?

Nei! Det måtte bli den grønne.

Han var klar over viktigheten av å signalisere sivilstatus på lang avstand i høyfjellet, og ville ikke ta noen sjanser. Den oransje sivilstatus-lua ble trykket lengst inn i skapet igjen.

Han måtte ikke glemme å fylle kaffekoppen på Hernes. Det var et godt stykke å kjøre til neste mulighet.

Han kjente det var viktig å holde seg våken.

 

Fjelltur

Det var sparsomt med opplysninger han hadde fått om oppdraget, før avreisen.

Et lik var funnet. Et sted som ble kalt Blakk-fjøset på Lillerøåsen. Engerdal.

Bruddstykker av samtalen kvernet rundt i hodet hans.

Engerdal.

Et sted han visste fint lite om. Han leste selvfølgelig Østlandsfolk, men der sto det nesten aldri noe om Engerdal. Selv om det da måtte ligge i nedslagsfeltet til denne avisa? Det skulle vel endre seg nå. Mord og elendighet var godt stoff for avisene.

Det eneste han kunne huske, var noe om skutere. Snø-skutere. En slags uenighet. Og noe om energi. Var det vannkraftverk? Nei! Vindmøller!

Don Quijote.

Han smilte litt for seg selv, med tanken på mannen som sloss mot vindmøller.

Og ulv! Ja, så klart. Det hadde vært en sak med ulovlig ulvejakt. Uff, ja. Det var vel ikke så hyggelig å bo med blodtørstig ulv som nærmeste nabo.

Men loven må følges!

Det skulle tatt seg ut om han, politietterforskeren, hadde hatt noen annen holdning.

Også hadde han så klart hørt om Gjermund Eggen.

Han svingte inn på en rasteplass.

Julekveld-sten.

Han måtte ringe for å få flere opplysninger om hvor han skulle.

Det var blitt helt overskyet nå. En kald vind rusket i bilen.

Den døde hadde visst også skrevet en kryptisk melding. Med sitt eget blod!

 

Skuter

Det rumlet i magen hans.

Han hadde ikke spist siden han var hjemme.

Reng hadde sjekket Facebook da han stoppet ved Julekveld-sten. Løfter om gulrotkake hadde nesten fått ham til å svinge inn ved serveringsstedet, like ved avkjøringen til Lillerøåsen.

Det var godt han ikke hadde latt seg friste, så han da han scrollet nedover siden.

De åpnet ikke før palmesøndag.

Han måtte le.

Anne på landet. Særlig mer på landet var det vel ikke mulig å komme, nei.

Uansett måtte han videre.

Det stod en innfødt og ventet ved Gammelsetra, hadde vakthavende sagt. En Ole Hermansen. Med skuter.

 

Liket

Reng hadde aldri kjørt snø-skuter.

Det hadde blitt klarvær igjen. Og mørket hadde falt på. Han kunne se stjernene der han satt og klamret seg fast bakpå kjelken.

Det var da egentlig ganske fint. Stjernene og de snøtunge trærne. Månens lys, som ble reflektert i den blanke skaren.

De fòr igjennom landskapet.

Ved tanke på fòr husket han lengselsfullt bildene av maten hos Anne på landet.

Plutselig var de fremme.

Blakk-fjøset.

Etter å ha brutt fingrene løs fra sitt hysteriske grep om skuter-kjelken, ble han geleidet inn der liket lå.

Var det et slags ute-sted?

Reng håndhilste kort på eieren, Jørn Blakken, som delte sin historie i løpet av få åndedrag, mens han skjelvende pekte mot liket.

Reng vendte sin oppmerksomhet mot den myrdede, mens han sorterte de fremkomne opplysningene i hodet.

Eieren, som ikke bodde i fjøset, men i en hytte like ved, hadde altså kommet dit tidlig på dagen, for å starte klargjøringen til påske-kafe og -pub, som han og hans kone skulle arrangere skjærtorsdag, men hadde gått inn kjøkkeninngangen, og startet med arbeidet som skulle gjøres der, slik at de ikke var inne i selve fjøs-rommet før de hadde kjent at det trakk så kaldt derfra, og på den måten hadde det gått mange, i tilbakeblikkets lys; grufulle timer fra de var kommet inn i huset til de la merke til liket, som de faktisk ikke så før de hadde vært og lukket døren, som hadde stått «døllest på gløtt», som han ordla seg, men som ikke sa Regn annet enn at døra hadde vært delvis åpen, og inngangen tilgjengelig for hvem som helst som ville inn.

Liket lå nemlig på gulvet, på magen, i den delen av huset, som tidligere hadde vært selve fjøs-rommet. Midt på gulvet, men allikevel ikke mulig å se dersom man gikk fra kjøkkenet mot ytterdøren, med det mål å lukke den.

Det var hans kone, Hennie Fjellvang, som hadde hatt den ubehagelige opplevelsen av å finne liket. Hun var blitt dypt rystet, så klart, og befant seg på hytta, hvor hun ble tatt vare på av slektninger. Han måtte nok vente med avhør til i morgen.

Regn bøyde seg ned ved den døde.

Ganske riktig!

Den myrdedes høyre hånd og pekefinger lå utstrakt på gulvet. Tuppen av pekefingeren tilsynelatende dyppet i blod, ved slutten av noe som så ut som…..et regnestykke???

 

Identitet

Reng henvendte seg til Ole Hermansen igjen, for å få informasjon om nærmeste hotell, der han kunne trekke seg tilbake, få seg litt mat, tilgang på internett og en lang, varm dusj. Det var blitt såpass sent, og uten lys, strøm og en rettsmedisiner var det ikke mye han kunne få ut av åstedet nå.

Latter

Hotell???

Det måtte i tilfelle bli i Trysil, en iskald skutertur og en times reisevei unna. Men ingen grunn til bekymring. Husly og mat skulle de saktens ordne.

Tore Rønningens hytte lå ikke langt unna, og den familien hadde allikevel aldri tid til å være der.

Noen korte telefonsamtaler, og en knapp time etter, begynte det å bli lunk i hytta, og Oles bror Arnstein, hadde plutselig stått i gangen med mat.

Reng døste på sofaen etter maten. En helt utrolig smakfull viltgryte, som han hadde blitt ordentlig mett av.

Han lyttet til vinden som ulte utenfor, og tenkte på den døde. Tenkte på at ingen hadde visst hvem han var. Tenkte på hvordan han så ut. Tenkte på hvordan han hadde ligget utstrakt på gulvet.

Det hadde vært mørkt i fjøset, men i lyset fra hodelykten………hadde det vært…………akkurat som………….akkurat som………………….han hadde sett ham før…………….…

Med et rykk våknet Reng. Det var blitt grålysning og det var iskaldt i hytta.

Han hadde hatt en drøm der han hadde løpt i dyp snø, jaget av en ulv med sylskarpe tenner, som blinket i måneskinnet.

Bildet av den døde fra kvelden før var som brent inn i netthinnen hans. Det kulerunde hodet, nesten ikke hår, briller med sort innfatning, smale lepper, hvit skjorte, slips og dress!

Reng HADDE sett ham før!

Med skjelvende hender la han i ovnen, og stakk en tent fyrstikk borti en tenn-brikett.

Han famlet etter mobilen i halv-mørket i hytta.

Farken!

Ikke dekning!

Dette var jaggu større enn han hadde trodd!

Det var faderimeg Heljesen som lå der borte!

Ivar Heljesen!!!

 

Døden går langrenn

Denne påsken – blir det mord på landet!

Et klassisk mordmysterium utspinner seg i et påske-kledd Engerdal.

Lidenskap, konspirasjon og intriger- mot et dramatisk bakteppe, vevet av vindmøller, snø-skutere, ulv og lammekjøtt.

Følg med på:

Døden går langrenn – En påske-krim i mange deler.

Første episode publiseres fredag 7.april. Deretter daglig nye episoder. Konkurranser, hodebry og litt kjærlighet.

 

 

En smak av Femund Engerdal

 

I et samarbeidsprosjekt mellom lokalmatprodusenter, Destinasjon Femund Engerdal og Engerdal kommune er vi stolt av å presentere påskeposen anno 2017.

Et utvalg av utsøkte produkter fra lokale produsenter! Regionen har lang og god mat-tradisjon, og flere produsenter har engasjert seg i videreføring av denne, og leverer produkter med smak og inspirasjon av fjell og villmark!

Denne påsken får du flatbrød fra Hogstad Hjemmebakeri og Smakslåve, salatost fra Buviken Nordre, saltet og tørket elgkjøtt, i helt stykke, fra Anne på landet café & galleri, Honningdrops og Honningtynnkake fra Fjell-Bia og Parmesan fra Bryn Gardsmeieri.

Prisen for påskens lokalmatkurv er kr 500.

Er i salg nå, hos Anne på landet cafe og galleri!

 

Konsert med Frode Johansen

I dag er dagen!

Frode Johansen – visesanger, gitarist og menneske – spiller og synger hos oss i kveld fra kl 20:00.

Frode liker å spille på små steder, for å få den ekte kontakten med publikum. 

Han har spilt hos oss en gang tidligere, og siden da har jeg hatt mange av låtene hans på hjernen. De bærer preg av et menneske som har klart å mestre sin historie, klart å forvandle det til visdom, og klarer å fortelle om det med sine evner som musiker og sanger, og sin utstråling.

Jeg håper mange benytter anledningen til å bli kjent med et menneske med stor dybde og erfaring.

Musikk i vinterferien

Det blir musikk i våre ører, to kvelder i løpet av vinterferien.
Fredag 24.februar møter vi to gode venner av meg; Anette og Øyvind. Som duoen Skog-ly/heim spiller de egenprodusert musikk fra klokka 19:30. Gleeeeeder meg 🙂

Lørdag 4.mars får vi et gjenhør med vise-sangeren Frode Johansen. Fra klokka 20 synger og spiller han egne låter og tekster. Jeg husker veldig godt sist gang han besøkte oss; den utrolige gitarspillinga, den gode, varme stemmen og ikke minst – noe man kun kan få med seg på konsert- for en utrolig fin fyr! Og veldig fine tekster! Hans blikk på verden har fulgt meg etter at jeg hørte ham første gangen.